Og vips, så var jeg der…

 

Plutselig har jeg passert 200.000, jeg kan nesten ikke tro det. Jeg husker at jeg markerte 5000 på min forrige blogg og syntes det var et svimlende tall den gang.

Jeg kunne jo hoppet over presentasjonen av meg selv men jeg er godt oppdradd og det man lover holder man, så her her jeg:

Mitt fulle navn er Heidi Rønning. Jeg er utdannet vernepleier  og er så heldig å ha fått fast arbeid i helseforetaket Nord-Trøndelag, psykiatrisk avdeling på Kolvereid i Nærøy Kommune som pr dags dato har status som Norges minste by.

 

 

Som privatmenneske er jeg med på mange ting, foruten blogging og interiør er jeg hundemenneske. I løpet av de siste 20 årene har jeg hatt 4 schæferhunder som er en rase med mange urfordringer men mest gleder. Den lille krabaten på bildet over er nå blitt to år og ganske stor. Kairo er en fantastisk snill og vennlig hund som gjør det herlig å være hundeeier. Jeg driver litt med utstilling og hundesport og syns det er kjempeartig.

 

 

Nei, jeg kjører ikke MC selv, men syns det er hyggelig å sitte på. Det hender vi tar oss noen turer, storbonden og jeg og det er alltid koselig. Jeg har i grunnen for mye annet å holde på med til å bruke tid og penger på å kjøre opp til MC så jeg nøyer meg med å sitte bakpå å nyte utsikten.

 

 

Jeg er av de ( kanskje få..) bloggerne som liker vinteren. Jeg liker både å gå på ski bortover og nedover. Og jeg elsker hvit lett nysnø, det lukter så godt. Jeg koser meg ute med hund, lys og lykter og evt vinterlige gjøremål men jeg liker tørre kalde vintre med mye snø. Sludd og slaps er deprimerende, så det MÅ være skikkelig vinter

 

 

Jeg er og har alltid vært glad i friluftsliv. Turer i skog og mark som det populært heter men også fjellet har lokket. Jeg er ikke så veldig tålmodig når det gjelder sportsfiske men jeg må iallefall vite at jeg har prøvd. Et lite bål i vannkanten, bålkaffe og solnedgang, bedre blir det ikke.

 

 

Fra før vet dere jo allerede om min interesse for interiør og restaurering av Bergheim men underveis i prosessen har min interesse for gamle hus og vernearbeid bare vokst og vokst. Gamle hus med store flerfagsvinduer har facinert meg siden jeg var barn. Jeg fantaserte ofte om livet på innsiden av disse vinduene når jeg gikk forbi et hus med opplysete vinduer.

I dag eier jeg et slikt hus selv og jeg vet at mange kjører forbi både for å beundre og av nysgjerrighet for hva som skjer på innsiden. Vi har flyttet til ei lite bygd der vi ikke kjente noen, eller noen kjente oss. Vi har overtatt et hus som mange i bygda har et forhold til men vi har bare fått positive tilbakemeldinger på det vi holder på med og det er både motiverende og spesielt hyggelig med tanke på at Bergheim er et hus som “vises” i bygda. Men vi har følt på at vi har overtatt en liten skatt og vi gjør alt vi kan for å ta godt vare på det.

 

 

Jeg er såpass “voksen” at jeg husker det sjarmerende landlivet på 60 tallet. Hvordan det var å være barn med  mødre og bestemødre som lagde mat fra grunnen av, nykokt rabarbrasyltetøy på nystekte brød. Livet var bekymringsløst og herlig avstressende. For å hente litt tilbake av den stemningen prøver jeg i en hektisk hverdag å stjele meg noen øyeblikk og de er ikke vanskelig å finne her på Bergheim, selv om det for det meste ser veldig hektisk ut her.

Nå kunne jeg sagt mye mer om meg selv for eksempel om min lidenskap for fotografering, lopper, brukt og gamle møbler, interessen for hage, camping og hytteliv men jeg stopper her ellers vi det bli et alt for langt innlegg til at folk gidder å lese. Poenget med dette er bare at dere som besøker meg trofast og legger igjen hilsen skal bli pittelitt bedre kjent med meg. Dere gir så mye og jeg er så evig takknemlig, derfor har jeg  lyst å gi noe tilbake. Den muligheten får jeg i neste innlegg og det gleder jeg meg til.

Takk for oppmerksomheten og ha en strålende dag, staks tilbake.